Disputas 15. juni: Turid Rimereit Aarønes

Aarønes har vore stipendiat ved Institutt for rehabiliteringsvitenskap og helseteknologi (RHT).

Program

Kl. 10.00: Prøveforelesing: "Tilsiktede og utilsiktede konsekvenser ved bruk av standardiserte kartleggingsverktøy i behovsvurderinger av skrøpelige eldre i helse- og omsorgstjenester i kommunen"

Kl. 12.00: Disputas: "Heilskapleg kartlegging av eldre med multimorbiditet i primærhelsetenesta. Ei utforsking av helsepersonell og eldre sine erfaringar og preferansar, og dessutan moglegheiter for bruk av Edmonton Frail Scale".

Stad: Pilestredet 46, Oslo, PA113 Athene 1 og PA347

Disputasen blir strøyma her: https://oslomet.zoom.us/j/69197001517

Webinar ID: 691 9700 1517.

Vurderingskomité:

• førsteopponent: professor Marlene Sandlund, Umeå universitet, Sverige
• andreopponent: Professor Oddvar Førland, Høgskulen på Vestlandet
• leiar av komiteen: førsteamanuensis Daniela Lillekroken, OsloMet

Disputasleiar er professor Hege Bentzen, OsloMet.

Hovudrettleiar er seniorforskar Linda Aimée Hartford Kvæl, Akershus universitetssjukehus. Medrettleiarar er professor Kristin Taraldsen, OsloMet og professor Are Hugo Pripp, OsloMet.

Samandrag av avhandlinga

Bakgrunn: En aldrende befolkning og medisinske fremskritt har ført til at flere lever lenger, men med økt forekomst av kroniske tilstander som diabetes og høyt blodtrykk. Mange eldre personer lever med multimorbiditet, definert som to eller flere samtidige kroniske sykdommer, ofte i kombinasjon med skrøpelighet. Disse tilstandene gir sammensatte behov og er forbundet med økt bruk av helsetjenester, funksjonstap og redusert livskvalitet. Når flere eldre bor hjemme over lengre tid, møter primærhelsetjenesten stadig mer komplekse utfordringer. Forskning indikerer at dagens systemer ofte mangler helhetlige og personsentrerte tilnærminger for å identifisere og vurdere behovene til denne populasjonen. Retningslinjer anbefaler vurdering av skrøpelighet ved multimorbiditet, og forskning understreker viktigheten av å ivareta fysiske, psykiske og sosiale behov. Likevel er det begrenset kunnskap om hvordan slike kartlegginger gjennomføres i praksis. Det finnes mange kartleggingsinstrumenter, men det er ikke enighet om hvilke som er best egnet i primærhelsetjenesten. Det overordnede målet med dette doktorgradsprosjektet var å utforske bruken av flerdimensjonale kartlegginger for hjemmeboende eldre med multimorbiditet i primærhelsetjenesten.

Metode: Dette prosjektet består av tre studier gjennomført i primærhelsetjenesten i tre norske kommuner. Studie I utforsket helsepersonells erfaringer med kartlegginger av hjemmeboende eldre personer med multimorbiditet gjennom fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer med totalt 17 deltakere. Studie II undersøkte erfaringene til 12 eldre personer med multimorbiditet, med søkelys på deres opplevelser av helsetjenester og undersøkelser, basert på individuelle Intervjuer. Studie III evaluerte egnetheten til Edmonton Frail Scale (EFS) for bruk i primærhelsetjenesten. Kvalitative data for denne studien ble samlet inn fra fire fokusgrupper med 14 helsepersonell, og kvantitative data ble samlet inn fra EFS vurderinger utført på 86 eldre personer med multimorbiditet. Prosjektet har en fleksibel metodisk tilnærming innenfor et pragmatisk paradigme, og kombinerer kvalitative og kvantitative tilnærminger. Kvalitative data ble analysert med refleksiv tematisk analyse, og kvantitative data ble analysert med deskriptiv statistikk. Teoretiske perspektiver på integrerte helsetjenester, kontinuitet, tillit og måling bidro til analysen og tolkningen.

Resultater: Resultatene fra Studie I antydet at helsepersonell så kartlegging som et samarbeidsorientert og relasjonelt arbeid som bygger på klinisk skjønn og kommunikasjon. Kartlegginger ble beskrevet som støttende for informasjonsflyt, relasjoner og koordinering, i møte med rammevilkår som fragmenterte systemer og begrensede ressurser. Funnene fra Studie II indikerte at eldre personers opplevelse av trygghet under kartlegging var nært knyttet til tillit, både til helsepersonell og til systemet, samt opplevd faglig kompetanse og mulighet for deltakelse. Når disse elementene var mindre tydelige, beskrev deltakerne sårbarhet og usikkerhet. Resultatene fra Studie III antydet at EFS ble erfart av helsepersonell som relevant, helhetlig i omfang og enkel å bruke. Instrumentet støttet strukturert kartlegging, tidlig oppmerksomhet mot skrøpelighet når den var integrert i arbeidsflyt og støttet av opplæring. Blant de 86 EFS vurderingene ble mange deltakere kategorisert som skrøpelige. Vanlige utfordringer inkluderte kognitiv svikt, funksjonsnedsettelse, polyfarmasi og psykiske helseplager, tidvis samtidig med at deltakerne rapporterte god eller tilfredsstillende egenvurdert helse. På tvers av studiene understreket deltakerne at strukturerte instrumenter fungerer best når de kombineres med faglig skjønn, tydelig kommunikasjon og system støtte.

Konklusjon: Basert på funnene fra de tre studiene fremstår flerdimensjonal kartlegging av eldre personer med multimorbiditet som kontinuerlig, relasjonelt og kontekstavhengig arbeid som involverer både klinisk kompetanse, relasjonelle ferdigheter og samarbeid. Vurderinger som ivaretar fysiske, psykiske og sosiale behov, og som inviterer til medvirkning, ble erfart som mer meningsfulle og tillitsvekkende. EFS fremstod som nyttig for å strukturere kartlegging og rette oppmerksomhet mot skrøpelighet. Samtidig viser studiene at strukturerte instrumenter alene er utilstrekkelige for å fange kompleksiteten i multimorbiditet i hverdagspraksis. Opplevd nytte avhenger av opplæring, integrering i arbeidsflyt og digital interoperabilitet. I dette perspektivet kan kartlegginger bidra til å koble den enkeltes behov og verdier til hvordan omsorg diskuteres og planlegges. Å realisere dette potensialet i primærhelsetjenesten forutsetter tid, kompetanse og kartleggingsformer som støtter dialog og koordinering. Fremtidig forskning kan utforske hvordan kartleggingspraksiser utvikler seg over tid, tilpasses ulike settinger og ivaretar inkludering og brukervennlighet. Dette prosjektet konseptualiserer flerdimensjonal kartlegging som relasjonell, kontinuerlig og adaptiv praksis. Den viser hvordan kartlegginger kan fungere som grenseobjekter som formes av, og er med på å forme, samarbeid på tvers av profesjonelle og organisatoriske grenser. Funnene tydeliggjør hvordan flerdimensjonale kartlegginger kan bidra til integrerte og personsentrerte tjenester når de brukes på måter som anerkjenner både deres muligheter og deres begrensninger.

Vil du vite meir om forskingsrelatert aktivitet knytt til Helse Møre og Romsdal? Følg @forsking_hmr på Instagram.