Disputas ved SNR: Ingrid Torvik Heian

Heian har vore ph.d.-kandidat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU. 

Tittel på avhandlinga er: “FROM NOSE TO BRAIN: EXPLORING HUMAN OLFACTION - Olfactory function in Norwegian adults and effects of olfactory training on olfactory function and olfactory bulb volume”.

Tittel på prøveforelesinga er: “Trigeminal chemosensation”.

Bedømmingskomité

Fakultet for medisin og helsevitenskap har utnemnt følgjande medlemmer til komitéen for evaluering av avhandlinga:

Førsteopponent: Førsteamanunensis Alexander Wieck Fjældstad, Aarhus University

Andreopponent: Førsteamanuensis Pernilla Sahlstrand Johnson, Lund University

Komitéleiar: Professor Dordi Austeng, NTNU 

Komitéen har konkludert med at avhandlinga er verdig til offentleg forsvar for ph.d.-graden.

Rettleiarar

Hovudrettleiar: Professor Anne-Sofie Helvik, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

Medrettleiarar: Professor Wenche Moe Thorstensen, Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, NTNU og professor Ståle Nordgård, Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap, NTNU

Program

Prøveforelesinga og forsvar av avhandlinga for ph.d.-graden var ope for publikum:

Prøveforelesing: 30. oktober 2026 kl. 10:15 i auditoriet på Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, Hjelset

Forsvar av avhandlinga: 30. oktober 2026 kl. 12:15 i auditoriet på Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, Hjelset

Førsteamanuensis Endre Grøvik er utnemnd som settedekan, og skal leie prøveforelesing og disputas. 

Samandrag av avhandlinga

FRA NESE TIL HJERNE: Utforsking av menneskets luktesans

Luktesansen hos norske voksne og effekten av luktetrening på luktefunksjon og volumet av luktekolben

Luktesansen bruker vi stort sett hele tiden, ofte uten å være klar over det, og den gjør at vi kan oppfatte den kjemiske verden rundt oss. Den er tett koblet til hukommelses- og følelsessentre i hjernen, noe som forklarer hvorfor enkelte lukter kan vekke sterke minner eller følelser. Likevel er dette en undervurdert sans, og mange oppdager først hvor viktig den er når de mister den. Luktesansen er avgjørende for å oppdage farer som brann, gasslekkasje og fordervet mat, og den påvirker appetitt, ernæring, sosialt samspill og mental helse.

Selv om nedsatt luktesans er ganske vanlig og kan ha stor betydning for livskvaliteten, er tilbudet for diagnostikk og behandling fortsatt mangelfullt i Norge. Vi kjenner heller ikke til forekomsten av nedsatt luktesans i den norske befolkningen, fordi dette ikke har vært systematisk kartlagt tidligere.

Den best etablerte behandlingen ved nedsatt luktesans er luktetrening, som innebærer å lukte på utvalgte dufter to ganger daglig over tid for å stimulere luktesystemet, på samme måte som man trener opp andre funksjoner etter sykdom eller skade. Selv om metoden er mye brukt, vet vi lite om hvilken treningsprotokoll som er mest effektiv, om den kan påvirke luktesansen hos personer med normal luktesans, og om hjernens luktområder endrer seg som følge av luktetrening. Disse kunnskapshullene dannet utgangspunktet for denne avhandlingen.

Målet med denne avhandlingen var å undersøke luktefunksjon hos friske voksne nordmenn, vurdere hvor godt personer klarer å bedømme sin egen luktesans, og undersøke hvordan luktetrening påvirker både luktefunksjon og volumet av luktekolben, som er den hjernestrukturen som mottar direkte signaler fra luktecellene i nesen.

Avhandlingen bygger på tre delprosjekter. I den første studien testet vi luktesansen hos et stort utvalg friske voksne for å kartlegge variasjon og forekomst av nedsatt luktesans. I den andre studien gjennomførte vi en randomisert kontrollert studie der personer med normal luktesans fulgte to ulike protokoller for luktetrening over tre måneder, med oppfølging etter et år. I den tredje studien, som var en pilotstudie, undersøkte vi om luktetreningen førte til strukturelle endringer i hjernen ved å måle volumet av luktekolben med MR før og etter treningsperioden, og igjen etter et år.

Studiene viser tre hovedfunn:

For det første fant vi at over en tredjedel av studiedeltakerne hadde nedsatt luktesans. Forekomsten økte betydelig med alderen, og menn hadde dårligere luktesans enn kvinner. Mange feilvurderte sin egen luktesans, noe som viser at selvrapportering ikke er en pålitelig metode for å avdekke luktesvikt.

For det andre undersøkte vi om to ulike typer luktetrening kunne forbedre luktesansen hos personer med normal luktesans. Her fant vi ingen målbar forbedring verken etter standard eller forlenget treningsprotokoll. Dette tyder på at luktesansen hos friske voksne i stor grad er stabil og vanskelig å forbedre ytterligere gjennom trening. Deltakerne som fulgte den forlengede protokollen gjennomførte færre treningsøkter og hadde større frafall, noe som indikerer at kortere luktetreningsprotokoller kan være mer hensiktsmessige.

For det tredje viste vi, ved hjelp av MR-undersøkelser av hjernen, at luktetrening førte til økt volum av luktekolben. Denne strukturelle endringen kom raskt og vedvarte flere måneder etter at treningen var avsluttet, selv om luktesansen ikke ble bedre. Dette viser at hjernen kan endre seg strukturelt uten at det nødvendigvis skjer en tilsvarende funksjonell endring.

Samlet sett viser avhandlingen at nedsatt luktesans er vanlig også blant ellers friske voksne, at luktetrening ikke gir målbar forbedring hos personer med normal luktesans, og at hjernen kan endre seg strukturelt uten tilsvarende funksjonell bedring. Funnene bidrar til økt kunnskap om hvor vanlig nedsatt luktesans er, og de har betydning for klinisk utredning, utvikling av bedre behandlingstilbud og videre forskning på plastisitet i luktesystemet.