Årsmelding 2024: Forsking, innovasjon, utdanning og kompetanse
Pågåande forskings- og ph.d.-prosjekt
Helse Møre og Romsdal har eit aktivt og mangfaldig forskingsmiljø med pågåande forskings- og ph.d.-prosjekt innan ulike felt. Her kan du lese eit utval av desse. Dei presenterte prosjekta avspeglar forskingsmangfaldet i HMR og bidrar til brei kompetanseutvikling innan dei ulike fagfelta og helseføretaket som heilskap. Trykk på kvar av overskriftene for å lese meir om forskings- og ph.d.-prosjekta.
PRERISK er eit prosjekt som undersøker biologiske endringar hos mor med høg risiko for svangerskapsforgifting. Fyrstegongsfødande blir ved tidleg ultralyd inviterte til å kartleggje risiko for svangerskapsforgifting. Ut frå sjukehistorie, blodtrykk, biomarkørar og blodstraumsmålingar til livmora blir ein risikoscore rekna ut. Ved auka risiko blir pasientane følgde opp ekstra i svangerskapet, og vi tek utvida blodprøver/urinprøver for å studere mors immunsystem gjennom heile svangerskapet. Det blir teke prøver av morkaka ved fødsel, og blodprøver/urinprøver seks månader etter fødsel. Vi har ei tilsvarande innsamling ved St. Olavs hospital, der kvinnene med høg risiko også får førebyggjande behandling med aspirin.
Prosjektet vil kunne bidra til ny kunnskap om utviklinga i mors immunsystem og endringar i morkaka ved auka risiko for svangerskapsforgifting. Vidare vil vi kunne kartleggje korleis aspirin påverkar denne utviklinga. Prosjektet vil også kunne bidra med meir kunnskap om screening av risiko for svangerskapsforgifting, og potensielt bidra med nye biomarkørar for meir presis prediksjon og førebyggjande behandling.
Eit team frå Ålesund sjukehus reiste til Zimbabwe i november 2024 for å delta i eit samarbeid med University of Zimbabwe om kjevekirurgi. Dei hadde fått såkornmidlar som finansierer prosjektet. Oralkirurgane Lado Lako Loro og Paul Åsmund Vågen, saman med seksjonsleiar og sjukepleiar Reidun Oddbjørg Lunde, besøkte medisinske institusjonar i Harare, inkludert Parirenyatwa universitetssjukehus og Sally Mugabe barnesjukehus.
Teamet observerte kjeveoperasjonar og leppe-ganespalteoperasjonar, vitja private klinikkar, og heldt førelesingar for tannhelsepersonell. Dei donerte også utstyr frå Ålesund sjukehus, som blei svært godt mottatt og vil bidra til å styrke dei lokale helsetenestene.
Planane for vidare samarbeid inkluderer opplæring i ortognatisk kirurgi og operasjonar saman med lokale kirurgar. Målet er å utvide kompetansen i behandling av kjevestillingsfeil hos pasientar med leppe- og ganespaltar. Prosjektet, støtta av Seksjon for forsking og innovasjon, markerer starten på eit verdifullt partnerskap mellom Ålesund sjukehus og Zimbabwe. Ny tur er planlagt i juni 2025.
Helse Møre og Romsdal er involvert i eit prosjekt der forskarar skal etablere kunstig intelligens (KI) som verktøy for kvalitetsforbetring i helsetenesta. Prosjektet er eit samarbeid mellom Helse Møre og Romsdal, St. Olavs Hospital og NTNU. Det har som mål å undersøke korleis språkmodellar kan bidra til å kartlegge pasientforløp og behandlingsresultat.
I dagens helsevesen er det svært ressurskrevjande å gå gjennom pasientjournalar manuelt, og mange viktige problemstillingar blir aldri undersøkte på grunn av dette. Språkmodellar kan potensielt lese gjennom ein pasientjournal på få sekund og hente ut informasjon om pasientforløpet og behandlingsresultat. På denne måten kan det vere mogleg å undersøke problemstillingar som elles ikkje bille blitt prioriterte.
For å teste denne teknologien i praksis, skal prosjektet undersøke effekten av eit varsel i pasientjournalen for blodforgifting forårsaka av gule stafylokokkar, som blei innført i 2019. Varselet inneheldt påminningar om viktige aspekt ved behandlinga av desse alvorlege infeksjonane. Ved hjelp av kunstig intelligens vil ein analysere om dette varselet har ført til rettare behandling og eit gunstigare sjukdomsforløp for pasientane.
Alle pasientar som var innlagde på sjukehus i Møre og Romsdal med gule stafylokokkar i blodet i perioden 2014–2023 vil bli inkluderte i analysen. Før journalane blir behandla, vil all personleg informasjon bli anonymisert. Dataa vil deretter bli overført til ei lukka forskingsdatabase med strenge tryggleikstiltak. For å sikre at kunstig intelligens gir pålitelege resultat, vil ein også gjennomføre manuelle gjennomgangar av ein betydeleg del av materialet.
Dersom prosjektet lykkast, kan denne metoden bidra til meir effektiv bruk av ressursar, betre pasientbehandling og auka kvalitet i helsetenestene.
Bakgrunnen for forskningen min er utfordringen med å erstatte tapt bein i kjevebeinet. Bein er et komplekst mineralisert bindevev som gjennomgår kontinuerlig ombygging gjennom balansert aktivitet av osteoblaster og osteoklaster. Beinmangel som følge av kirurgi, skader og patologisk og fysiologisk beinresorpsjon representerer fortsatt en stor utfordring. Til nå har transplantasjon av eget bein vært gullstandarden for beinerstatning. En ser utfordringer for bruken av autologt bein med tanke på blant annet begrenset mengde, ubehag og mulighet for skade fra donorsted samt uforutsigbar resorpsjon. Bruken av avansert terapi, som celleterapi og vevsteknologiske produkter, har økt og anses som en lovende ny tilnærming innen regenerativ medisin. Produksjonen av mesenkymale stamceller (MSC) for kliniske applikasjoner krever overholdelse av god produksjonspraksis (GMP) for å sikre produktets sikkerhet og effektivitet. Dette er en kompleks og ofte kostbar prosess. Ulike biomaterialer, som syntetiske kalsiumfosfatkeramer, er verdifulle for beinvevsteknologi fordi de ligner beinmineral.
Forskningsprosjektet mitt skal undersøke bruk av allogene stamceller til bruk i oppbygging av bein. Dette prosjektet bygger videre på tidligere forskning som er utført ved Institutt for Klinisk Odontologi (IKO) ved Universitetet i Bergen (UiB), hvor det er gjennomført lignende studier med bruk av autogene stamceller. På grunn av blant annet kostnad ved produksjon av MSC og tiden det tar for at de er tilgjengelige for bruk, vil det være en stor fordel om allogene MSC kunne være klar til bruk når for eksempel en pasient med alvorlig traume kommer inn. Forskningsgruppen jeg er tilknyttet er lokalisert til IKO ved UiB, men forskningen er finansiert av HMR.
Studie 1
Vi er i ferd med å fullføre en systematisk review/ metaanalyse. Studier som sammenligner allogene- og autogene MSC er samlet inn for å se om det kan ses signifikante forskjeller på disse to metodene. Dette gir en god innføring i hvilken forskning på dette feltet som er gjennomført, samt gir en god introduksjon til videre forskning innen fagområdet (på metaanalyse nivå).
Studie 2
For å avgjøre om splenocytter fra Wistar-rotter blir gjenkjent som allogene av Lewis-rotter (og omvendt), ønsker vi å utføre en in vitro blandet lymfocyttreaksjon (MLR)-test. Denne testen måler proliferasjon og aktivering av T-celler som respons på fremmede MHC-molekyler.
Studie 3
Den siste studien er en klinisk studie på rotter hvor informasjon fra de to foregående studiene skal brukes. I forsøket vil vi sammenligne bruk av autogene og allogene MSC i beindefekter sammen med et biomateriale. I tre forskjellige grupper med rotter skal det lages defekt i calvariet hos Lewis rotter. De tre gruppene får enten tom defekt, eller fylt med enten autogene eller allogene MSC i kombinasjon av biomateriale. Dette er en viktig studie å utføre på veien til å kunne ta dette videre til bruk på mennesker. I tillegg vil det også tas ut blodprøver ved ulike tidspunkt for å vurdere immunrespons. Prosjektet er godkjent av FOTs og forholder seg til alle krav for god dyrevelferd.
Innen vårt fagfelt er det ofte behov for beinerstatning for å kunne erstatte tapte tenner med tannimplantater. I tillegg vil traume- og kreft pasienter kunne ha nytte av denne forskningen. Dette gjør at forsøk på å finne alternativ og mindre invasiv behandling for beintapet er svært inspirerende og viktig.
Jeg har i løpet av de siste årene også tatt en rekke obligatoriske kurs for ph.d.-utdannelsen min.
Jeg skal ha midtveis evaluering i løpet av høsten, og studie 1 skal være innsendt til et anerkjent tidsskrift i løpet av våren 2025. Studie 2 skal også gjennomføres i vår, og studie tre håper vi også å fullføre i løpet av 2025. Det gir oss god tid til dataanalyse og skriveprosessen.
Sepsis og kreft er begge store folkehelseproblemer og ledende dødsårsaker på verdensbasis. Men de deler også noen interessante patofysiologiske trekk. Begge kjennetegnes av endrede immunresponser, og kan betraktes som et resultat av at immunforsvaret ikke har klart å eliminere en initial trussel; hhv invasjon av en mikrobe og malign celletransformasjon. Likevel har vi begrenset kunnskap om hvordan sykdommene påvirker hverandre.
Vi vet at kreftpasienter har økt risiko for sepsis på grunn av immunsuppresjon forårsaket av både kreftbehandling og kreftsykdommen i seg selv, og effektiv behandling av infeksjoner har vært en viktig forutsetning for fremgangen i kreftoverlevelse som vi har sett de siste tiårene. Mindre oppmerksomhet har vært knyttet til langtidsrisiko for sepsis og sepsisdød hos den stadig økende gruppen av kreftoverlevere. Få studier har undersøkt hvordan sepsis påvirker risiko for senere kreftsykdom og kreftdød.
I prosjektet mitt belyser vi disse sammenhengene ved hjelp av nasjonale registerdata. Med utgangspunkt i data fra Norsk Pasient Register (NPR) har vi laget en nasjonal kohort som inkluderer alle personer over 18 år innlagt med sepsis i norske sykehus fra 2008 til og med 2021. Data fra NPR er så koblet til Norsk Intensiv Register (NIR), Kreftregisteret, og Statistisk Sentralbyrå (SSB).
I vår første artikkel har vi undersøkt hva som skiller kreftpasienter med sepsis fra andre pasienter med sepsis og hvilke faktorer som er assosiert med dødelighet. Så vidt vi vet, er dette den første nasjonale kohortstudien som undersøker disse sammenhengene kjønnsspesifikt og på tvers av alle sykehusavdelinger.
Blant over 222 000 pasienter innlagt med sepsis i studieperioden, fant vi at kreftpasienter utgjorde 17%, hvorav en tredjedel hadde metastatisk sykdom. Kreftpasienter av begge kjønn, i alle aldersgrupper og uavhengig av metastaser, hadde høyere dødelighet enn ikke-kreftpasienter. Krefttype og metastasestatus var viktige prognostiske faktorer. Sammenhengen mellom kreft og dødelighet var sterkest blant kvinner og unge voksne, samt ved Gram-negativ sepsis. Videre fant vi at nøytropene kreftpasienter med sepsis hadde lavere risiko for sykehusdød enn ikke-nøytropene kreftpasienter med sepsis.
Våre funn kan forhåpentligvis hjelpe klinikere med å identifisere kreftpasienter med sepsis som har høy risiko for død, veilede behandlingsstrategier, og definere spesifikke pasientgrupper som kan ha nytte av forebyggende og støttende tiltak. Studien understreker behovet for mer forskning for å redusere dødeligheten i denne sårbare gruppen av sepsispasienter. Fremtidig forskning på målrettet sepsisbehandling (inkludert immunmodulerende terapi) bør være kjønns-spesifikk og inkludere kreftpasienter.
Prosjektet som helhet er spesielt relevant sett i lys av en aldrende befolkning, økende antibiotikaresistens og pandemi. Våre funn vil kunne ha betydning for hvordan vi forebygger og behandler både kreft og sepsis, hvordan vi følger opp pasienter som har hatt kreft og sepsis, og vil dessuten kunne bidra til økt forståelse for bakenforliggende biologiske mekanismer.
Mitt ph.d.-prosjekt har som mål å undersøke hvilke faktorer som bidrar til gode behandlingsresultater for pasienter med OCD, med særlig vekt på etterlevelse av behandlingsprinsipper og innsikt. Vi ønsker også å undersøke hvordan disse faktorene påvirker behandlingsutfall hos tilbakefallspasienter. Ved å analysere data fra flere studier ønsker vi å forstå hvordan disse faktorene påvirker behandlingsutfall, både på kort og lang sikt, og hvordan vi som klinikere kan tilrettelegge for best mulig effekt av behandlingen i vår egen kliniske praksis.
Jeg husker godt da min interesse for OCD behandling virkelig ble vekt til live for over 10 år siden. Under studiet ble jeg svært engasjert av en forelesning vi hadde med Bjarne Hansen. Jeg ble fascinert både av resultatene som ble omtalt, men kanskje like mye av hvordan denne metoden utfordret tradisjonelle behandlingstilnærminger innen psykisk helsevern. Dette tente en sterk interesse for fagfeltet, og jeg begynte allerede da å håpe på at jeg skulle få muligheten til å jobbe med det samme selv også.
Etter endt studie fikk jeg jobb ved Molde DPS og der kom jeg ved en tilfeldighet i kontakt med Kristen Hagen, en på det tidspunktet erfaren PhD/psykolog og som hadde jobbet sammen med Bjarne Hansen. Jeg innså raskt hvor heldig jeg var som fikk muligheten til å lære av Kristen. Gjennom arbeidet så jeg hvordan eksponeringsbehandling kunne gi pasienter med alvorlige tvang- og angstlidelser nye liv. Kristen ga meg muligheten til å bidra til videre forskning på hvordan behandlingsmetoden ytterligere kunne forbedres, og vi begynte prosessen med å søke midler hos Samarbeidsorganet v/Helse Midt-Norge til min egen PhD-utdanning. Året etter fikk vi tilslaget, og jeg ble tildelt en kombinert kliniker/forskerstilling i 50/50 brøk. Dette har gitt meg muligheten til å både behandle pasienter med OCD og bidra til å tette kunnskapshull på behandlingsområdet.
Det har vært svært givende å få muligheten til å kombinere klinisk arbeid og forskning i Helse Møre og Romsdal, som medlem av Kristen Hagens forskningsgruppe. Å kunne fordype meg i disse problemstillingene, samtidig som jeg har fått arbeide tett på pasientene, har gitt meg verdifull kunnskap om hvordan forskning kan veilede praksis. Jeg håper å kunne disputere senere i år og ser frem til å bidra til fortsatt kunnskapsutvikling innenfor behandling av OCD- og andre angstlidelser også etter den tid.
Tilbakje til Årsmelding 2024: Forsking, innovasjon, utdanning og kompetanse